Som de fleste sikkert har fått med seg sitter jeg i rullestol etter en bilulykke i 1997 og er lam fra ca brystet og ned. Prøver og få til en del trening , og på sommer’n blir det noen rulleturer med stolen isteden for og sitte inne på et treningsstudio og svette ihjæl. Det har sine fordeler selvfølgelig når det er noen veltrente svette kvinnekropper som skal tøye ut foran deg. D a er det godt og være mann. Værre er det når spinning timen for seniorer er over. De kommer ut svette som bare f og rister litt på hodet sånn at du nesten kjenner svetteperlene slå deg i annsiktet. Og for og gjøre det hele fullkomment skal en kar på ca 65, som sikkert har brukt hele formiddagen på og komme seg inn i sykkelbukse str small, tøye ut foran meg. Ikke mye appetittvekkende og få en hårete og svett rumpesprekk ca 30 cm fra ansiktet. Men heldighvis skjer ikke det så ofte.

Uansett så blir det noen treningsturer med stolen på ca 1 1/2 time, og sist gang fikk jeg med meg Geir og Øyvind i hver sin lånte rullestol.

Det var nok litt av et syn og se tre rullestoler på tur etter hverandre. Idag var det bare meg og Geir som tok runden. Fra vallerudveien, over skårersletta og forbi brus-shoppen og derfra tilbake til Vallerudveien gjennom “skogen”. Enkelte glaner jo litt når de ser en rullestol, tenk deg hvilken unik opplevelse da når de ser 2 eller 3 etter hverandre på en gang. Å finne liv på Mars er ingenting i forhold. Men faktisk så opplever jeg ikke at folk glaner så veldig, men innimellom er det noen som nesten stopper og stirrer å da må jeg jo spørre om hva som er så spennende med meg. Men som sagt er det veldig sjeldent. Mulig jeg bare ikke registrerer det lenger.

Men så var det denne turen da

Starten fra meg er grei, en liten bakke nedover, men så var det over. De første 200 metrene er bare hat, og jeg lurer på hvorfor jeg gjør det. Angrer jo like jævlig hver gang. Men så kommer jeg til Hydro´n ved Triaden og da kjenner jeg optimismen kommer og at melkesyra går (eller noe sånt). Full fart nedover til Markgården, over sprekker i asfalt og humper og dumper. Hadde jeg bestemt så hadde det vært nylagt asfalt overalt, til og med på sandstranda. Bortover skårersletta går det ganske bra, men til venstre mot brusshopp og oppover  begynner hatet igjen. Hvorfor gjør jeg dette, jeg kunne jo heller sitti hjemme i godstolen og prøvd og trappe ned på røykinga. Kunne tatt en bud til og med siden dette er siste feriedag. Men neida ut og hopp og sprett. Nå er det bare den helvetes bakken gjennom skauen igjen.

Triller 20 meter, pause, 20 meter, pause å sånn går det helt opp. Geir har god kontroll på stolen og kjører på opp bakken. Vi pleier og fleipe med at Geir ikke har noe og bekymre seg for hvis han skader seg, han er jo allerede ferdig rehabilitert han. Han får godt utbytte av treninga, og får kanskje brukt noen nye muskler. Bra og kunne sette seg litt inn i hvordan det er og rulle og.

På toppen av bakken er vi over halveis og det går et stykke nedover igjen. Det er toppen av lykke. Vi suser nedover helt til det stopper og vi må begynne og ta i litt. Mere oppoverbakker ja. Denne er litt slakkere , men kjennes laaang nå på slutten. En kraftanstrengelse til nå så er bare og cruise hjem i slak nedoverbakke. Ihvertfall til vi kommer til nest siste bakke som er en grusbakke. Hærli, grus burde det vært mere av gitt. Nei takk, men god trening da. Bare tre små bakker til så er vi hjemme. Nå skjønner jeg hvorfor jeg gjør det, det er jo så deilig og legge seg litt sliten og med god samvittighet. Neste gang kjenner jeg at bakken går enda lettere. Første gangen jeg tok denne turen brukte jeg 3 timer på ca 3,5-4 km. Nå klarer jeg den på 1t og 15min

Etter og ha pustet ut avtaler vi og ta en tur til om noen dager. Kommer til og hate de første 200 metrene like mye da :-)))